Bas Relief

Det er dog kjent at det var store, tunge hunder i Storbritannia under den Romerske invasjonen. H.D. Kingdon som skriver i 1871 var ettertrykkelig på at mastiffen var en spesifikk rase like innfødt til Storbritannia som Eike treet. Deres størrelse og mot sikret at de ble eksportert til Rom. Det som må innses er at frem til det siste århundret betydde mastiff en type, og ingen vet om hundene Romerne fant var like mastiffen i dag.   

Noen historikere mener å tro at Bristiske hunder ikke var av moloss typen, men var kamp hunder. Navnet moloss betyr simpelthen an stor hund, og ikke en spesifikk rase. Mange av de større hundene i dag av mastiff typen blir kalt moloss – antageligvis en feil. Det kan trolig ha vært dyr av denne typen i Storbritannia på denne tiden, men andre historiker tror at den innfødte rasen var lettere, mer rufsete og hadde lengre hode, og ble brukt for kamp og jakt. Ingen kan med sikkerhet si hvilken definisjon som er korrekt. Mastiffen eller hunder av den typen utførte oppgaver som å vokte over hjemstedet, gården og hovedhusene. De var vokterne av eiendommen.  

Fra de mørke tider, gjennom middelalderen og Tudor tidene var det ingen stamtavler slik vi kjenner de. Hunder ble valgt for styrken de hadde i å utføre en arbeidsoppgave, ikke utseende. Blanding av raser ville ikke være et ukjent fenomen. Det er et unntak. En mastiffeier, Sir Piers Leigh II (drept på Agincourt i 1415), la grunnlaget for en mastiff gren som kun døde ut ved begynnelse av århundret ved Lyme Hall. Fra bilder av disse hundene ser vi at de er ulike mastiffen i dag. Mastiff grenen på Lyme Hall hadde smalere hoder, snuten var spissere og fargene var annerledes. De ble holdt vekk i fra andre grener og ble kun avlet på Lyme Hall.  

Under Elisabeth I, ble mastiffen brukt I den grusomme “sporten” av okse- og bjørnekamp. Ved slutten av det 18. århundre ble mastiffen færre i antall når okse- og bjørnekampene forsvant. Sydenham Edwards skrev i 1800 at rasen var nesten utdødd.  

Selv to hundre år etter kan man ikke med sikkerhet si om rasen ble reddet ved sjanse eller om det var en plan bak det hele, om noen få gentlemen begynte å avle de overlevende etter en plan eller om det var hell i uhell. Forfedrene av dagens mastiffer kan ble sett på som hunder av det tidlige 1800-tallet, og oppdretterne var: T. H. Lukey, George White, Commissioner Thompson, John Crabtree and Sir George Armitage. Disse mennene ga rasen et startpun kt og noe å bygge videre på. 

T.H. Lukey fikk sin første tispe fra George White. Dennes tispen sammen med en annen tispe ved navn Dutchess ville dukket opp i alle dagens stamtavler hvis de hadde blitt sporet langt nok tilbake.

Rasen var på mye stødigere grunn på midten av det 19. århundret. Noen krysninger mellom alpin hunder og bulldogger ble trolig gjort. Krysningene var nødvendig på grunn av for få ren rasede hunder, men det førte til mye bitter korrespondanse når diskusjoner, om type, stamtavler og krysningene brukt, ble opphetet.

Det var en oppgang i rasen de siste 50 årene av det 19. århundret. Ved en hundeutstilling på Crystal Palace i 1872 var det 81 mastiffer meldt på, en høyt tall selv i dag. The Old English Mastiff Club ble grunnlagt i 1883, ti år etter kennel klubben. Ved OEMCs første klubb utstilling i 1890 var det 51 mastiffer påmeldt.  

Et viktig kull ble født I 1867. Det tilhørte Miss Hilda Aglionby, og inneholdt fem valper. En av dem, ved navn Turk, skulle ha en enorm innflytelse på rasen. Han kan bli funnet i alle dagens stamtavler. 1870 årene ga en oppsving i tallene, mens 80 årene ga en generell kvalitet.  

Mastiffen som rase har alltid vært utsatt for svingninger i popularitet. Selv om 1870 og 1880 var gode år for rasen, så var tilstanden noe annerledes på slutten av århundret. Tallene falt igjen. I 1900 ble det kun tildelt 3 Challenge Certificates (Certifikat), og rasen var igjen i en dal. Krigsårene fra 1914 til 1918 gjorde enorm skade med nesten ingen avl. Kun 3 registreringer ble gjort.  

1920 tallet var starten på en vekst periode. Tiåret var vitne til oppkomme av 3 store kenneler. Disse var Mr and Mrs Scheerbooms Havengore Mastiffs, Miss Bells Withybush Mastiffs og Mr and Mrs Olivers Hellingly Mastiffs. Withybush and Havengore kennelene brukte linjene som inneholdt bull og mastiff blod, mens Hellingly satte seg sterkt imot dette og nektet å noe som helst med å gjøre disse “skitne” linjene.

Miss Bell	Miss Oliver

OEMC gikk sterk ut I mot det å bruke blandede raser. På den annen side er det interessant å vite at den berømte CH Bill of Havengore bar så mye av disse linjene, og at båre Scheerboom og Miss Bell var medlemmer av OEMC. 

Det er Miss Bell vi kan takke videreføringen av Brindle fargen. Hun hadde flere Brindle enn noen annen kennel.  

Registreringer fortsatte å vokse inn I 1930 årene. Den mest bemerkelsesverdige hendelse var oppløsningen av Hellingly kennelen. Hundene ble spredt, og de fleste ble sendt til USA. Det er dog disse hundene som er fundamentet for hundene som kom tilbake til Storbritannia etter krigen. Tapet av denne kennelen, og utbruddet av krigen i 1939, var et slag mot rasen. 

Det ble kun registrert 3 kull I løpet av Andre Verdenskrig. Mrs Park eide Hortia som ble parret med CH Christopher of Havengore og de fikk et kull 5. desember 1939. En valp fra dette kullet var Rubin of Bronwins. Hortia fikk, med sønnen Rubin, ett kull 8. Oktober 1943. En valp fra dette kullet var Sally of Coldblow. Det er denne tispen som star for den uavkortede engelske linjen. Hun var den eneste tispen etter krigen som var i fruktbar alder.  

I 1946 ble det registrert en hund av stor betydning i kennel klubben, Templecombe Taurus. Han ble paret med Sally of Coldblow hvorav det ble født flere valper. En av disse valpene ble kjøpt av Mr K. Holbert og registrert som Nydia of Frithend. Mange tror at uten Nydia så ville raseb dødd ut i England, selv med importene fra Kanada og Amerika.  

Nydia of Frithend ble registrert I 1947, og dette var starten på gjenoppbyggelsen. Honey of Parkhurst ble importert av Mrs P. Day fra Kanada. Hun produserte et kull til den senere importen Valiant Diadem. Diadem var en brindle hannhund som kunne spore linjene tilbake til hellingly på 30-tallet. Valiant og Nydia fikk til sammen 5 kull, noe som resulterte i over 30 valper.  

Mrs Hyacinth Mellish, fra Bristish Columbia, ga i 1948 OEMC to fawn valper. Når rasen sto ovenfor mulighet av å dø ut gjorde The Kennel Club noe de aldri hadde gjort før, eller har gjort siden. De ga en raseklubb tilllatelse til å registrere disse to masiffene i raseklubbens navn, med initialene OEMC foran navnene. OEMC Heatherbelle gikk til Miss Bell (Withybush) og OEMC Heatherbelle Sterling Silver gikk til Mrs Scheerboom (Havengore). 

Mrs Bell opdrettet Withyush Magnus, og eksporterte ham til USA. I USA ble han paret med en Peachfarm tispe. Dette resulterte i den berømte Weyacres Lincoln som ble sendt tilbake til Storbritannia i 1952. Han ble paret med tilnærmet alle tisper som var av fruktbar alder. Lincoln, hans sønn Jason of Copenore og hans barnebarn Threebees Friar of Copenore var de mest kjente og innflytelsesrike avlshundene på 50- og 60-tallet.  

Fra 1950 gikk antallet mastiffer oppover, og rasen var på ny etablert. Havengore og Withybush produserte hovedandelen av utstillingsvinnere, og den første champion etter krigen var CH Rodney of Havengore.  

Mastiffmiljøet vokste gradvis gjennom 50-tallet. Mrs Day startet Hollesley kennelen med tispen CH Dawn of Havengore til grunn. Copenore ble startet av Mr and Mrs Lindley. De eide blant annet Jason of Copenore og oppdrettet Friar of Copenore. Kennel Saxondale ble startet på 1930-tallet og de fortsatt avlen på 1950. Meps og Kisumu var to andre kenneler som ble startet på 1950-tallet.

GBCH Threebees Friar of Copenore

Det sjokkerte hele mastiffmiljøet at Miss Bell (Withybush) døde. Hun hadde hatt en innflytelsesrik del av redningsarbeidet på rasen etter Andre Verdenskrig. Et videre slag var at Miss Bells siste instruksjoner var at alle hundene hennes skulle bli avlivet. Hun mente nok dette til beste hensikt, men da avlsbasen var liten var dette en tilbakegang for rasen.  

På den gladere siden kunne man se at registreringene økte på 60-tallet til 150 i 1970. antallet utstillinger og Certifikater økte også. En va de mest berømte avlshundene (Jason of Copenore) ble far til CH Macushla of Hollesley og CH Threebees Friar of Copenore.

GBCH Macushla of Hollesley

Mor og far til CH Macushla of Hollesley var Jason of Copenore og CH Dawn of Havengore. Hun var eid og oppdrettet av Mrs og Miss Day. Etterkommere av Macushla er blant annet CH Hollesley Macushla’s Sheba, CH Hollesley Macushla’s Dagda, CH Daredevil of Hollesley, CH Devil’s Advocate of Hollesley, CH Devildancer of Hollesley, CH Copenore Rab, CH Copenore Czarina, rekordvinner CH Hollesley Medicine Man (Vinner CRUFTS 81,82,84 og CC i 93) og hans søster CH Hollesley Rowena.  

GBCH Macushlas Dagda	GBCH Daredevil of Hollesley	GBCH devildancer of Hollesley	GBCH Devil's Advocate of Hollesley	GBCH Hollesley Rowella
GBCH Hollesley Macushlas Sheba	GBCH Copenore Czarina	GBCH Hollesley Medicine Man

Andre kenneler fra 1960 er Farnaby (grunnlagt på Havengore linjer) av Elisabeth Baxter, det velkjente Buckhalls eid av Major og Mrs Reardon (grunnlagt på Friar of Copenore), og Craigavon av Mr Cogan.

Den oppadgående trenden fortsatt på 1970-tallet og I 1980 hadde registreringene vokst til 300. Flere nye kennelser ble startet i denne perioden, disse inkluderer Bulliff da Mrs Say kjøpte President of Shute. Bulliff kennelen peoduserte senere den berømte CH Bulliff Warrior som var to-ganger vinner av CRUFTS. Hicks grunnla sin Jilgrajons kennel, Mrs Robson-Jones grunnla Glidasan, Mrs Degerdon grunnla Grangemoor og hun eide den berømte CH Copenore Rab far av CH Hollesley Medicine Man.

GBCH Bulliff Warrior

På slutten av 1970 var mastiffmiljøet virne til bortgangen til Mrs Lucy Scheerboom (Havengore). Hun var en av de som hjalp rasen gjennom de tunge 40-årene.  

Den oppadgående trenden fortsatt inn på 80-tallet. Den berømte Bredwardine kennel ble grunnlagt i 1976 av Messers Thomas og Tugwell. Deres grunnleggende tispe var Farnaby Voodoo Princess. Hun ble paret med den berømte CH Forefoot Prince Igor of Bredwardine, og de produserte den mest-vinnende tispen CH Bredwardine Beau I’deal. De importerte den Amerikanske og Engelske champion Arciniegas Lion of Bredwardine. Denne hunden har hatt en enorm innflytelse på rasen. Noen av hans mest kjente avkom er CH Brewardine Brongest, CH Brewardine Bedwyr, CH Brigadier of Bredwardine, CH Bredwardine Bedwyn og CH Chevelu Blodeuwedd of Bredwardine.   

GBCH Bredwardine Bedwyr	GBCH Bredwardine Brongest	GB AM CH Arciniegas Lion of Bredwardine	GBCH Forefoot Prince Igor of Bredwardine	GBCH Bredwardine Beau Ideal
GBCH Brigadier of Bredwardine at Dawnstar	GBCH Chevelu Blodeuwedd of Bredwardine

Raymond Boatwright grunnla kennelen Glynpedr med CH Forefoot Little Emily of Bredwardine. Raymond eide blant annet CH Misty Moondrops of Glynpedr og CH Glynpedr Dom Perignon (sønn av den berømte Hollesley Medicine Man og Glynpedr Bollinger). En annen kennel på den tiden var Namous og Masnou av David Blaxter og hans kone Sylvia. Prixcan av Julia Manfredi er en annen kennel som kom på 80-tallet, likeledes var Threvabyns av Jill og Richard Sergeant. Den berømte Kumormai ble startet i 1987 av Mrs Elaine Knight. Hennes grunnleggende tispe var Appollonian Fizzy Bomb of Kumormai.   

Apollonian Fizzy Bomb of Kumormai	GBCH Forefoot Little Emily of Bredwardine

I tillwgg til de allerede kjente kennelene, kom det flere nye deriblant Jengren av Thelma Green. Hennes første og mest kjente var CH Dignified John at Jengren (sønn av CH Glynpedr Dom Perignon og Meps Dark Runne). En annen kjent Jengren amstiff er CH Jengren Pluto.  

Andre kjente mastiffer fra 1990-tallet og 2000 er CH Farnaby Frais and Fable, CH Farnaby Fringe Benefit, CH Darkling Finbar of Bredwardine, CH Casanova of Bredwardine, CH Penrichlar Phoenix of Bredwardine, CH Lady Lavinia, CH Francis From The Burning Mountain, CH Bulliff Dom, CH Bulliff Dacie, CH Fearnought the Barbarian, CH Kumormai All Gold, CH Kumormai Pride ‘n’ Prejudice, CH Kumormai As Good As It Gets and CH Kumormai Crouching Tiger.  

Bulliff Dacie	Bulliff Dom	GBCH Darkling Finbar of Bredwardine	GBCH Francis of The Burning Mountain	GBCH Farnaby Fringebenefit
GBCH Lady Lavinia	GBCH Penrichlar Phoenix of Bredwardine	Ch. Rhilaubekan Brynewydd of Bredwardine	GBCH Kumormai As Good As It Gets	GBCH Kumormai Crouching Tiger
GBCH Kumormai Pride 'n' Prejudice	GBCH Fearnought The Barbarian	GBCH Farnaby Fraze and Fable

Registreringene økte fra 400 I 1990 til over 500 i 1999. den oppadgående trenden har fortsatt inn i det nye milleniet og spennende tider venter oss.

I 1990 ble Norsk Mastiff Klubb opprettet, som en uoffisiell klubb. I 1993 ble Norsk Mastiff klubb innlemmet som en offisiell klubb i Norsk Kennel Klubb (NKK). Navnet ble da endret til Norsk Engelsk Mastiffklubb. Antallet medlemmer har steget jevnt og trutt, og i dag teller klubben over 60 medlemmer.